My Blog List

Sunday, November 16, 2014

Break Because of Facebook

This blog now has to take a break because Facebook has shown to be unreliable. The last year I stored my images on Facebook and created a link to my blogs. Now suddenly the link is broken for about 2/3 of the images. To repair all the damage Facebook has done to me will take a long time.

Until this is fixed, probably not before next year, I'll only make posts for Kulturverk, a Norwegian deep ecology blog.

Please follow me on here.






Gail Tverberg is like a Miss Marple of our energy reality, where she investigates and predicts our energy future
For English readers I'll meanwhile recommend to follow the blog of Gail Tverberg: Our Finite World
Most greens don’t seem to be aware of real issues. They read a short list of propaganda pieces, and assume that they have the TRUTH. No point to research issues further. (That is probably true of a lot of other folks too, though.) - Gail Tverberg
I'm really sorry for the inconvenience Facebook has created for this blog and my readers. I'll never trust Facebook again!

Recommended articles to read while waiting for the return of Permaliv:
”… drevet av kjernekraft, datastyrt, helt og fullstendig underlagt styresmaktenes kontroll. Kall det maurtuesamfunnet, bikubestaten, teknokratisk despotisme – kanskje vennligsinnet, kanskje ikke, men uansett fiendtlig innstilt til personlig frihet og lokalt selvstyre. I lang tid vil friheten til å kunne velge alternative livsstiler være utelukket. Herredømme over naturen, muliggjort av misbruk av vitenskapens innsikter, vil lede til herredømme over menneskene. En dyster og totalitær likhetsstat”.

The Man Who Started a Fire (Christopher Alexander Lecture at Berkeley, California)

Jump to 12:20 to skip introductions

As said in the introduction to this lecture held in spring 2011, Christopher Alexander has started a fire that keeps on burning, spread by the ‘wind’ throughout the world. But in the wake of this fire there’s no ash, but only beauty and true living structure. As in the new cosmology of Alexander, matter is not inert anymore — it has spirit, revealed in the field of centers. This means that beauty is seen as a fact of the wholeness found in nature and the universe.
Beauty is the manifestation of secret natural laws, which otherwise would have been hidden from us forever. — Goethe
These natural laws are not so secret anymore. Though Alexander in the beginning of his lecture says he has only taken the first initial steps toward our understanding of living structure, I believe in the end it will turn out that these steps were gigantic. If we survive as a civilization, something we can only do if we start creating living structures, not as something added on, but as the very core of a new civilization where nature and culture are one.

The field of centers revealed. Photo: Derek Ramsey

You never hear about Christopher Alexander in quiz-shows on TV, in spite of that A Pattern Language probably is the most sold book on architecture ever. This is because this book and his research questions, and even goes directly against, the power-structures of our world. Some have tried to ridicule him, but this is of course impossible, so the main strategy is to silence him. This is illustrated by a story Alexander tells, where the construction industry offered the management of the Eishin Campus $80,000 in a bag if they could get him out of Japan.

When the arch modernist Le Corbusier died his death was regarded as a great loss for both capitalist and socialist leaders:
Such views made Le Corbusier a natural ally of the masters of the modern world. He wanted to turn everything into a rational machine, and a rational machine is easy for those in power to understand and control. When he died in 1965, the Soviets said, “modern architecture has lost its greatest master,” while President Johnson commented, “his influence was universal and his works are invested with a permanent quality possessed by those of very few artists in our history.” Leonid Brezhnev and Lyndon Johnson may not have known much about art, but they knew what they had reason to like. — James Kalb
While Le Corbusier is the architect of the modern power structure, loved by the elites, who use their whole apparatus of power to enforce their desires on the masses, Christopher Alexander is the architect of the people:
My conclusion is that careful construction of the world, according to the principle that every center is made to be related to the true I of the maker, will result in a world which is practical, harmonious, functional. If this is true, astonishingly then, it would appear that the safest road to the creation of living structure is one in which people do what is most nearly in their hearts: that they make each part in such a way that it reflects their true feeling, in such a way that it makes them feel wholesome in themselves and is, in this sense, related in the deepest way to their own true I.

For someone educated in the 20th-century way of looking at the world, this is enigmatic, if not ridiculous. It means that a world constructed in the most personal and individual fashion, made by people who are searching deeply to follow the nature of their own true I, their own true selves, will be – in the most public, objective, and universal sense – a world which is functional, adequate and harmonious.

The enigma which arises, then, is that the process by which human beings create the world in their own image, gradually creates a living world, and this is – apparently – the best, and most efficient way in which a living world can be created. Of course, the phrase "in their own image" requires that it be the true self they are looking for; and implies that this larger process of building the world cannot be separated from each person’s personal search for the true self. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 142
Surely, Alexander is the architect of the coming realm of the commons!

I’m happy to share that a new book by Alexander is to be published in October. Here is the description of The Battle for the Life and Beauty of the Earth: A Struggle between Two World-Systems:
The purpose of all architecture, writes Christopher Alexander, is to encourage and support life-giving activity, dreams, and playfulness. But in recent decades, while our buildings are technically better — more sturdy, more waterproof, more energy efficient — they have also became progressively more sterile, rarely providing the kind of environment in which people are emotionally nourished, genuinely happy, and deeply contented. 
Using the example of his building of the Eishin Campus in Japan, Christopher Alexander and his collaborators reveal an ongoing dispute between two fundamentally different ways of shaping our world. One system places emphasis on subtleties, on finesse, on the structure of adaptation that makes each tiny part fit into the larger context. The other system is concerned with efficiency, with money, power and control, stressing the more gross aspects of size, speed, and profit. This second, "business-as-usual" system, Alexander argues, is incapable of creating the kind of environment that is able to genuinely support the emotional, whole-making side of human life. To confront this sterile system, the book presents a new architecture that we — both as a world-wide civilization, and as individual people and cultures — can create, using new processes that allow us to build places of human energy and beauty. The book outlines nine ways of working, each one fully dedicated to wholeness, and able to support day-to-day activities that will make planning, design and construction possible in an entirely new way, and in more humane ways.
See the lecture, read the book, and let’s create a new kind of world. A world full of living structure!

This article is published at The Permaculture Research Institute of Australia on September 11, 2012. Republished at Energy Bulletin, USA, on September 19, 2012. Republished at the P2P-blog on December 10, 2012.

Saturday, November 15, 2014

When the Gold We Have is All the Gold that Humanity Will Ever Get to Play With, What Then?

Chris, I wonder what'll happen in the deindustrial future, when the accessible gold mines are played out and what veins of ore remain are so far beneath the surface and/or so poor in quality that, lacking fossil fuels and the technology that depends on them, it no longer makes any economic sense to mine and smelt them. When the gold we have is all the gold that humanity will ever get to play with, what then? - John Michael Greer

After the era of fossil fuels there will be no more gold to dig, ever

Discussing the Myth of Barter

Excerpted from David Graeber:

(the full and longer essay, a discussion with austrian economists, is well worth reading)
No example of a barter economy, pure and simple, has ever been described, let alone the emergence from it of money; all available ethnography suggests that there never has been such a thing.
“First, the history:
1) Adam Smith first proposed in ‘The Wealth of Nations’ that as soon as a division of labor appeared in human society, some specializing in hunting, for instance, others making arrowheads, people would begin swapping goods with one another (6 arrowheads for a beaver pelt, for instance.) This habit, though, would logically lead to a problem economists have since dubbed the ‘double coincidence of wants’ problem—for exchange to be possible, both sides have to have something the other is willing to accept in trade. This was assumed to eventually lead to the people stockpiling items deemed likely to be generally desirable, which would thus become ever more desirable for that reason, and eventually, become money. Barter thus gave birth to money, and money, eventually, to credit.

Friday, November 14, 2014

The Nonsense of Our "Free Market"

The institutions and habits that contemporary industrial civilization uses to structure its economic life comprise that tangled realm of supposedly voluntary exchanges we call “the market.” Back when the United States was still contending with the Soviet Union for global hegemony, that almost always got rephrased as “the free market;” the adjective still gets some use among ideologues, but by and large it’s dropped out of use elsewhere. This is a good thing, at least from the perspective of honest speaking, because the “free” market is of course nothing of the kind. It’s unfree in at least two crucial senses: first, in that it’s compulsory; second, in that it’s expensive.

“The law in its majestic equality,” Anatole France once noted drolly, “forbids rich and poor alike to urinate in public, sleep under bridges, or beg for bread.” In much the same sense, no one is actually forced to participate in the market economy in the modern industrial world. Those who want to abstain are perfectly free to go looking for some other way to keep themselves fed, clothed, housed, and supplied with the other necessities of life, and the fact that every option outside of the market has been hedged around with impenetrable legal prohibitions if it hasn’t simply been annihilated by legal fiat or brute force is just one of those minor details that make life so interesting. - John Michael Greer

The point of money is that it makes intermediation easy

From John Michael Greer’s essay; Dark Age America: The Hoard of the Nibelungs
Thus the logic behind money pretty clearly isn’t what the textbook story claims it is. That doesn’t mean that there’s no logic to it at all; what it means is that nobody wants to talk about what it is that money is actually meant to do. Fortunately, we’ve discussed the relevant issues in last week’s post, so I can sum up the matter here in a single sentence: the point of money is that it makes intermediation easy. 
What’s more, once intermediation is reduced to such crassly physical terms, it’s hard to pretend that it’s anything but a parasitic relationship that benefits the intermediary at everyone else’s expense.
Intermediation, for those of my readers who weren’t paying attention last week, is the process by which other people insert themselves between the producer and the consumer of any good or service, and take a cut of the proceeds of the transaction. That’s very easy to do in a money economy, because—as we all know from personal experience—the intermediaries can simply charge fees for whatever service they claim to provide, and then cash in those fees for whatever goods and services they happen to want.

The Norwegian supermarket chain REMA 1000 is a typical example of a parasitic intermediary that has inserted itself between the producer and the consumer, by the help of money. Without money everybody would see the Reitan family for what they really are, thiefs.
Imagine, by way of contrast, the predicament of an intermediary who wanted to insert himself into, and take a cut out of, a money-free transaction between the pig farmer and the dentist. We’ll suppose that the arrangement the two of them have worked out is that the pig farmer raises enough lambs each year that all the Jewish families in town can have a proper Passover seder, the dentist takes care of the dental needs of the pig farmer and his family, and the other families in the Jewish community work things out with the dentist in exchange for their lambs—a type of arrangement, half barter and half gift economy, that’s tolerably common in close-knit communities.
Together with the evils of suburbia, our monetary system has erased even the faintest shadows of close-knit communities. Image: C. Cossa
Intermediation works by taking a cut from each transaction. The cut may be described as a tax, a fee, an interest payment, a service charge, or what have you, but it amounts to the same thing: whenever money changes hands, part of it gets siphoned off for the benefit of the intermediaries involved in the transaction. The same thing can be done in some money-free transactions, but not all. Our intermediary might be able to demand a certain amount of meat from each Passover lamb, or require the pig farmer to raise one lamb for the intermediary per six lambs raised for the local Jewish families, though this assumes that he either likes lamb chops or can swap the lamb to someone else for something he wants.

What on earth, though, is he going to do to take a cut from the dentist’s side of the
Here we see the point of money. Image: ProjectManhattan
transaction? There wouldn’t be much point in demanding one tooth out of every six the dentist extracts, for example, and requiring the dentist to fill one of the intermediary’s teeth for every twenty other teeth he fills would be awkward at best—what if the intermediary doesn’t happen to need any teeth filled this year? What’s more, once intermediation is reduced to such crassly physical terms, it’s hard to pretend that it’s anything but a parasitic relationship that benefits the intermediary at everyone else’s expense.

What makes intermediation seem to make sense in a money economy is that money is the primary intermediation. Money is a system of arbitrary tokens used to facilitate exchange, but it’s also a good deal more than that. It’s the framework of laws, institutions, and power relationships that creates the tokens, defines their official value, and mandates that they be used for certain classes of economic exchange. Once the use of money is required for any purpose, the people who control the framework—whether those people are government officials, bankers, or what have you—get to decide the terms on which everyone else gets access to money, which amounts to effective control over everyone else. That is to say, they become the primary intermediaries, and every other intermediation depends on them and the money system they control.

This is why, to cite only one example, British colonial administrators in Africa imposed a house tax on the native population, even though the cost of administering and collecting the tax was more than the revenue the tax brought in. By requiring the tax to be paid in money rather than in kind, the colonial government forced the natives to participate in the money economy, on terms that were of course set by the colonial administration and British business interests. The money economy is the basis on which nearly all other forms of intermediation rest, and forcing the native peoples to work for money instead of allowing them to meet their economic needs in some less easily exploited fashion was an essential part of the mechanism that pumped wealth out of the colonies for Britain’s benefit.
The Africans are still enslaved by white man's monetary system
Watch the way that the money economy has insinuated itself into every dimension of modern life in an industrial society and you’ve got a ringside seat from which to observe the metastasis of intermediation in recent decades. Where money goes, intermediation follows: that’s one of the unmentionable realities of political economy, the science that Adam Smith actually founded, but was gutted, stuffed, and mounted on the wall—turned, that is, into the contemporary pseudoscience of economics—once it became painfully clear just what kind of trouble got stirred up when people got to talking about the implications of the links between political power and economic wealth.

Imperialistisk kapital okkuperer svartjordsbeltet i Ukraina

Når jeg leser artikkelen nedenfor av Pål Steigan er det nesten så jeg håper Russerne tar hele svartjordsbeltet og Øst-Ukraina. Tross alt ser jeg dette som bedre enn at verdens mest fruktbare jord okkuperes av Monsanto og deres allierte. Vet ikke om det ville hjulpet, men i det minste har den ortodokse kirke en viss innflytelse i Russland, og jeg vil tro de ikke akkurat ser positivt på GMO.

Vladimir Putin har om ikke annet en viss respekt for den ortodokse kirke, som ikke akkurat ser med blide øyne på GMO. Monsanto har ikke respekt for noe eller noen som helst. Vestens hykleri og grådighet i Ukraina er så ufattelig at det får alt annet til å blekne, mot dette bakteppet fremstår Putin nærmest som en helgen og en reddende engel. Min forakt for Vesten og norske myndigheter er nå så stor at jeg er fristet til å ta en telefon til Putin og be ham om å frigjøre svartjordsbeltet fra Monsantos klør. Foto:

Det er god grunn til å frykte Putin, men mot Monsanto blekner selv han. Frøallmenningen har fulgt menneskeheten siden vi først grep om sigden, og er helt sentral for gjenreisingen av allmenningheten.

Vesten med Monsanto i spissen spiller ikke her kun russisk rulett med Ukraina, men med hele vår sivilisasjon. GMO er en sikker veg mot ruin.

De kreftene som nå slår klørne i verdens beste matjord er garantister for et landbruk som totalt underslår tanken på landbruket som et forvalteransvar for biologisk mangfold og levende økosystemer, og som vår felles arv. Svartjorda i Ukraina er like verdifull som oljefeltene i Midtøsten, og gir mulighet for enorm profitt med økende befolkning og utpiningen av landbruksjord på verdensbasis. At krefter som kun er ute etter å mele sin egen kake skal få eierskapet til et av nøkkelområdene for sivilisasjonens overlevelse, er ille.

MONSANTO sår djevelens frø, GMO, over Ukrainas svartjord

Vestens og Norges rolle i det som nå skjer i Ukraina er ikke annet enn grusomt, det hele er så demonisk at Putin nærmest trer fram som en reddende engel og en helgen mot dette bakteppet. Noe han selvsagt ikke er, det er kun det at vestens hykleri og grådighet er så ufattelig at det får alt annet til å blekne. Vi er kun ute etter å grafse til oss av Ukrainas ressurser, enten dette er skifergass, svartjord eller hva det nå er. Vi har mistet alle skrupler, all moral og ethvert snev av selvransakelse og kritisk tenkning. Tilbake står rent hovmod.

Ellers er av de få stedene med like godt jordsmonn som svartjordsbeltet i Ukraina å finne i mjøsbygdene og på Toten. På hedmarkssida skal deler av dette legges under asfalt ved bygging av ny E6 og nytt IKEA-varehus. Og vi som allerede har verdens minste landbruksareal og av den vestlige verdens største befolkningsvekst. Så bygger vi ned det lille vi har av prima matjord.

Mjøsbygdene er av de ytterst få områdene i Europa og verden hvor man finner tilsvarende jordsmonn som i svartjordsbeltet i Ukraina. Her fra Totenvika sett opp mot Balke. Men så var da også dette Norges tettest befolkede område tilbake på 1800-tallet. På tross av dette var jorda så grøderik at man eksporterte hele 80 % av jordbruksproduksjonen ut av bygda. Dette voldsomme produksjonsoverskuddet er årsaken til alle de store låvene og våningshusene vi finner rundt Mjøsa i dag.

Ukraina åpner seg for Monsanto og landgrabbing

av Pål Steigan

Det ukrainske svartjordsbeltet er blant den mest fruktbare jorda på planeten. Det er kalt Europas brødkurv og internasjonal agrobusiness sikler etter å slå klørne i den. Kombinasjonen av økonomisk katastrofe og et korrupt lederskap i Kiev åpner veien for Monsanto, GMO og storstilt landgrabbing.

EU Porosjenko
Nei, det er ikke en begravelse, det bare ser sånn ut. Fra undertegnelsen av EUs assosieringsavtaler med Ukraina og Moldova.

Kampen om ressursene

Konflikten i Ukraina dreier seg blant annet om landets naturressurser. Det omfatter uran og andre mineraler, og ikke minst om Ukrainas fruktbare jord. Landet har vært verdens tredje største eksportør av mais og femte største eksportør av hvete. Det ukrainske svartjordsbeltet har djup og næringsrik matjord. Bedre dyrkingsjord skal man lete lenge etter. Denne jorda er internasjonal storkapital på jakt etter å få kontrollen over. Denne kampen er ikke ny. Mer enn 1,6 millioner hektar (omtrent som Hordalands areal) er allerede solgt til utenlandsk agro-business. De største kontraktene har gått til selskaper i Luxemburg, Kypros (kanskje cover for russiske eller ukrainske oligarker) og Frankrike. Kina undertegnet en avtale i 2013 om å kjøpe 3 millioner hektar jord (omtrent på størrelse med Belgia, eller 5% av all matjord i Ukraina), men det er ennå uklart om denne avtalen blir iverksatt. (Les Land Grabs in the Black Earth: Ukrainian Oligarchs and International Investors.

Oligarkene ser landbruket som enda en kilde til profitt, og det er de som til nå i størst grad har tatt kontrollen over jorda. Ukrainas rikeste mann Rinat Achmetov eier store landområder, og det samme gjør oligarken Oleg Bachmatjuk, som er en av verdens største eggprodusenter. Hans selskap er registrert i skatteparadiset Kypros. Blant de største utenlandske eierne er US NCH Capital (400,000 ha) og Russian Ukrainian Agrarian Investments (260,000 ha). (Les: Land concentration, land grabbing and people’s struggles in Europe. (pdf))

Drastiske reformer for å legge til rette for utenlandsk agro-business

Med USAs foretrukne mannskap ved roret i Kiev er veien lagt åpen for internasjonal agro-business. Til nå har lovverket vært et hinder for et selskap som Monsanto, med det kommer høyreekstremistene i Kiev snart til å gjøre noe med, sterkt presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og sine amerikanske «rådgivere». Ukrainsk lov tillater for eksempel ikke genmanipulerte produkter (GMO), men i integrasjonsavtalen med EU er det en passus som sier at begge parter skal «samarbeide for å utvide bruken av bioteknologi». Denne vil bli brukt for å få inn GMO. Eller som Michael Cox, forskningssjef i investeringsbanken Piper Jaffray: «Ukraina, og i et videre perspektiv, Øst-Europa er blant de mest lovende vekstmarkedene for produsenter av landbruksmaskiner som John Deere og frøproduenter som Monsanto og DuPont

Verdensbanken har allerede i flere år krevd i Ukraina må legge til rette for internasjonale investeringer i landbruket. I 2013 ble Ukraina valgt ut av banken som ett av ti land som skulle følges opp spesielt i det som kalles Benchmarking the Business of Agriculture. Sentral her er deregulering av frø- og kunstgjødselmarkedet. Nye lån fra Verdensbanken og IMF blir knyttet opp mot at Ukraina gjennomfører reformer som gjør det lettere for utlendinger å kjøpe jord, reduserer skattene for slike investeringer og reduserer inspeksjonene (!). I mai 2014 ga Verdensbanken et lån på 1,5 milliarder dollar der en del av beløpet er rettet mot å skape omfattende reformer i landbruket. Banken sier sjøl om disse reformene:

… en del av de sosiale virkningene vil være vanskelige å kvantifisere. På kort sikt kan justeringene … komme til å ha negative virkninger på inntekter og sysselsetting og skape sjokk som kan ramme de fattige.

I Kiev har internasjonal agro-business og finanskapital en regjering som ikke viker tilbake for negative sosiale virkninger. I mai 2014 lovpriste Verdensbankens Jim Yong Kim Yatsenyuks regjering for å være «dedikert til å gjennomføre omfattende reformprogrammer i samarbeid med Verdensbanken.»

27. mai 2014 avslørte New York Times sannheten om den «generøse» kreditten fra IMF. «Vestlige interesser presser på for forandringer, store multinasjonale selskaper har uttrykt interesse for landbrukssektoren i Ukraina.» Og avisa avslørte at reformer i landbrukssektoren er en av forutsetningene for kreditten på 17 milliarder dollar, og at IMF tok sikte på «å øke investorenes tillit til Ukraina gjennom å fjerne byråkrati og ineffektivitet.»

J.P. Sottile skrev i artikkelen Corporate Interests Behind Ukraine Putsch om hvordan spesielt amerikanske multinasjonale selskaper har vært med på å støtte og drive fram statskuppet i Kiev i februar 2014. I artikkelen nevnes også U.S.-Ukraine Business Council. Eksekutivkomiteen i dette rådet er som en hvem er hvem i amerikansk agro-business og olje-, og våpenindustri: John Deere, Monsanto, Chevron, Westinghouse, Chevron, DuPont og Cargill.

Et føydalsamfunn uten føydalherren

Du har helt rett i at kommunismen ikke har fungert. Det har derimot føydalismen, og hva Steigan og Bongard foreskriver er egentlig en form for føydalisme, hvor man føyer seg for inngruppa istedenfor føydalherren.

Les forøvrig Greers essay; Dark Age America: The End of the Market Economy:

Nå som markedsøkonomien er i ferd med å ta kvelertak på seg selv, vil vi etter en overgangsperiode med diverse krigsherrer og fascisme falle tilbake i føydalsamfunnet. Hva Steigan og Bongard tilbyr oss er å hoppe bukk over krigsherre-epoken og rett inn i et føydalsamfunn, men uten føydalherren og føydalsamfunnets tradisjonelle forbannelser.

Ved å føye oss for inngruppa og inngruppekreftene kan vi forhåpentligvis få det forholdsvis bra i en ressursknapp verden, kanskje til og med unngå en ny mørketid, i alle fall i vårt hjørne av verden.

Kanskje kan inngruppe-demokratiet og -samfunnet med tida også manifistere seg som en slags tradisjon, og fungere så bra at det langsomt sprer seg utover verden med Norge som utgangspunkt, gjennom den kommende middelalderen. Om lag slik kristendommen gjorde det under den forrige.
La oss erstatte føydalherren med inngruppa! (Portrait of Ikeda Yoshinori the 12th (the last feudal lord of Tottori clan))

Oppfølgende kommentar

Føydalisme er ikke noe godt begrep, siden det var uløselig knyttet til nettopp adelskapet. Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.

Mitt svar

Det har du nok rett i, å føye seg har en negativ klang. Ordet kommunisme er også knyttet opp mot diverse sosialistiske skrekkvelder, men dessverre har vi ikke det gode engelske ordet «commons» i norsk språk, ordet kommunisme klinger tross alt bedre enn «allmenningheten». Med det har isme-endingen som jeg heller ikke liker, så jeg håper det kan utvikle seg et helt nytt norsk begrep med tida.

«Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.»

Dette er det så utrolig viktig å få fram! Folk er flasket opp med tanken på at man kun kan få utløp for ambisjoner og at ambisjoner trives best, i en konkurransesituasjon. Det triste er at disse ambisjonene altfor ofte går utover fellesskapet. Noe vi ikke minst ser i arkitekturen, der de mange moderne bygningene skriker ut arkitektens ambisjoner og ønske om å synes.

Christopher Alexander mener at arkitekturen skal foregå som en form for adaptiv morfogenese, der man bygger et «pattern language» i bunn ut fra dybdeintervjuer og aktiv deltagelse fra beboere, brukere og berørte. Han er også klar på at straks profittmotivet kommer inn, går det hele galt.

«This is, of course, a rampant nod to commercialism, which, if we did not live in such a commercial era, would be seen for what it is. The life of a community cannot be held hostage, by a person or corporation who seeks to make money and profit from the construction of its streets and buildings. The streets and buildings are part of the neighborhood’s life blood, the city’s life blood, and they must be interwoven with the activities and life of the people themselves. Anything less leads inevitably to drug abuse, crime, teenage violence, anomie, and despair – the very earmarks of modern urbanism.» – Christopher Alexander

Så de ambisjonene som finner sitt uttrykk gjennom utgruppe-konkurranse er som regel tvers igjennom motbydelige og direkte skadelige for fellesskapet.

De ambisjonene som kommer til uttrykk gjennom et inngruppe-nettverk er derimot styrkende for fellesskapet, da det ikke tillates at disse går på tvers av nettverkets felles interesser. Så istedenfor å synes ved å gjøre seg selv til en form for reklameplakat, aller best tydeliggjort gjennom dagens stjernearkitektur, søker man status og respekt gjennom å bidra til fellesskapet og inngruppa.

Slik man ser det hos araberskriketrosten i Negevørkenen.

Thursday, November 13, 2014

A Note from Petros

I just found this note from Petros at his blog:

- Solidarity, Generosity, Friendship
This motto could easily replace old Egalité stuff and for sure it would make world a better place. And among people who bear this new standard high, you will find Øyvind and Vanessa.

They invited me to their home (and to their backyard) based entirely on the fact that I am a travelling commoner on the nano-scale budget. They showed me the town, provided with valuable information, fed me and host me almost for the whole week. And at the end they found me a great place in an ecovillage 50 km away and helped a lot with relocation.

Meanwhile we had a lot of interesting discussions which made me to put some new books on my reading list. I also started to understand Norwegian society a lot better, which – I hope – you will see in my soon-to-come posts.

Dear Friends, I am very happy I met you, very sad I had to leave you and I really hope we shall meet in near future (plans are being made). Thank you! - Petros from Freelab, Poland
In this country of individualism and where you mostly are suspicioned, even hated for your engagement for the commons, I think I as a commoner is looked upon as a great threat, it's really warming to hear such words from a fellow commoner.

Read my interview with Petros:

In Search of the Commons

Commoners should seek together, as individualists hate us and want to destroy us. The sad thing is that all these mad individualists will ultimately destroy us all, if we don't see the return of the commons.

Kringsatt av fiender

Kommentar av Steinalder til kulturverksartikkelen: Er noen fremtidshåp farlige?
Om det skal finnes det minste håp så tror jeg for min del at man må begynne med å innse at man faktisk er "kringsatt av fiender", i beste fall av et flertall av medløpere og svikere, og at det har vært slik veldig lenge, like siden begynnelsen av den "industrielle revolusjonen". Derfor tok jeg da også med den linjen fra det diktet av William Blake. Veldig mye av problemet her har nettopp bestått i at folk flest overhode ikke har vært villig til å komme i nærheten av å ta inn over seg at man har med en form for ondskap å gjøre. Om man, som Blake, skal bruke religiøse begreper, er 'satanisk' det rette ordet.
Beklager, men jeg ble oppmerksom på denne kommentaren din først idag. I utgangspunktet kan jeg bare tale for meg selv. Men jeg mener ihvertfall at det er viktig at man legger til side hele tanken om at det finnes noe "vi" som har "ødelagt med vår perverse oppførsel..." og "i vaar hybris stadig vil forbedre". Har du kommet så langt som til å føle det som du gjør er det alt i utgangspunktet en sterk indikator på at du har betydelig mindre ansvar enn de fleste. Hvorfor var det, for å si det slik, akkurat du som svarte meg ? Det er jo nettopp ikke tilfeldig.
Nettopp disse forestillingene om "det rent økonomiske" er det noe grunnleggende ondsinnet og perverst ved. Den eneste mulige unnskyldning jeg kan se for slik adferd er evnt at man har med en form for utilregnelighet, "kriminell sinnsykdom" eller biologisk/genetisk degenerasjon å gjøre. Det kan man tross alt ikke se helt bort fra.
Om det skal finnes det minste håp så tror jeg for min del at man må begynne med å innse at man faktisk er "kringsatt av fiender", i beste fall av et flertall av medløpere og svikere, og at det har vært slik veldig lenge, like siden begynnelsen av den "industrielle revolusjonen". Derfor tok jeg da også med den linjen fra det diktet av William Blake. Veldig mye av problemet her har nettopp bestått i at folk flest overhode ikke har vært villig til å komme i nærheten av å ta inn over seg at man har med en form for ondskap å gjøre. Om man, som Blake, skal bruke religiøse begreper, er 'satanisk' det rette ordet. Men der er det jo heller ikke slik at det finnes noe åpenbart "vi" hvor hver enkelt av oss tar del i noen form for kollektivt ansvar. Hver enkelt - som overhode kan eller er i nærheten av å være villig - må reflektere over hvilke valg man selv har gjort, hva man selv har deltatt i. Og der sier det seg nesten selv at det er svært store forskjeller mellom folk. Selv vet jeg ihvertfall at selve de forestillingene om "økonomisk vekst" som i bunn og grunn alltid har dominert innenfor partier som Ap, Høyre og Frp, og tilsvarende i andre land, alltid har gjort det umulig for meg å støtte disse. Nettopp disse forestillingene om "det rent økonomiske" er det noe grunnleggende ondsinnet og perverst ved. Den eneste mulige unnskyldning jeg kan se for slik adferd er evnt at man har med en form for utilregnelighet, "kriminell sinnsykdom" eller biologisk/genetisk degenerasjon å gjøre. Det kan man tross alt ikke se helt bort fra. 
Fremskrittsreligionen og alle dens disipler er preget av frykt, hat og uvitenhet for de som stiller spørsmålstegn ved vekstparadigmet. Illustrasjon: Nevit Dilmen

Så spør jeg meg selvsagt om jeg ikke rent konkret kunne ha gjort mer selv. Men jeg tror også at denslags spørsmål lett kan bli en en avsporing. De politiske valgene er en såpass sterk indikator på hvor liten oppslutningen er om ethvert alternativ til den mer eller mindre rendyrkede, hensynsløse og - nettopp - perverse materialismen som disse partiene står for, at man med ganske stor sikkerhet kan fastslå at "vi andre" i praksis like siden William Blakes tid har befunnet oss i en tvangssituasjon der det var lite annet å gjøre enn å forsøke å overleve under de forhold som flertallet ved deres tilslutning til denne politikken har påtvunget oss.
Satan sår materialismens onde statusfrø, om mulig enda farligere enn Monsantos GMO
Var det opp til meg alene skulle jeg, for å si det slik, "rive ut hjørnesteinene" under dette byggverket øyeblikkelig. Såpass overbevist er jeg om at det nettopp er i et mer eller mindre fullstendig sammenbrudd at det evnt må ligge noe realistisk fundert håp.

Wednesday, November 12, 2014

Christopher Alexander om å byggje for kjærleik og liv

In any environment we build—building, room, garden, neighborhood—always, what matters most of all is that each part of this environment intensifies life. We mean that it intensifies human life, animal life, emotional life, the life of storms, the life of wild grasses and lilies, the life of fish in a stream, the life of human kindness in a rough place where it may not be easy to find. – Christopher Alexander
Diverre er vi omgjevne av menneske som meiner at å byggje for kjærleik og liv, er underordna alt anna. Som til dømes profitt, effektivitet, rasjonalitet, etc. Men slik er det ikkje, og dei som tenkjer slik bryt mot naturen, menneske og Gud. Alt vi byggjer skal ha som hovudføremål å framelske kjærleik og liv.

Dette er ein kamp mellom det gode og det vonde, system A og system B. Eg har lova døtrene mine å vie livet mitt til kampen for venleiken, dvs. system A. Eit av dei viktigaste slaga i tida vår.
Dei som bygde Firenze, særleg dei som bygde frå omkring år 1000 etter Kristus til 1500 etter Kristus, levde og arbeidde med ei urokkeleg tru på Gud. Når ein ser på dei arbeida som kom ut av hendene deira, er Gud alle stades nærverande: i maleria som no heng i Uffizi, i Baptisteriet, i San Miniato, i livet og dauden til Beato Angelico, som levde i ei celle i San Marco-klosteret. For dei var kvar einaste stein ei gåve til den urokkelege trua på Gud dei delte. Det er denne trua, den urokkelege naturen til denne trua, autensiteten til denne trua, og framom alt soliditeten i trua, som gjorde at ho virka effektivt for dei. Vi, i vår tid, treng ei autentisk tru, ei visse, knytt i hop med dei ultimate ytterpunkta i rom og tid — som gjer det same for oss. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 42 
Det er berre ei synd det ikkje finst tilgjeving for i fylgje Skrifta, og det er å nekte for Gud. Viss du ikkje formar ein stein, ein planke, eit vindauge, som ei gåve til Gud, nektar du Gud, og for det finst inga tilgjeving.

Å leggje Moder Jord under asfalt er ei ekstrem handling ein skal vera svært forsiktig med
Relatert lesing:

Tuesday, November 11, 2014

My Coffee Cup Online

Still I start every day with a cup of coffee from the cup illustrating the below article. I found it on the bottom of a forgotten box on my parents barn, probably it's quite old. And it's very beautiful! Nice to come above it online. And yet another time a benefit from coffee drinking, guess the coffee companies have a lot of money to order the research results they like.

New study concludes caffeine enhances memory

By Øyvind Holmstad (Own work) [CC0], via Wikimedia Commons
By Øyvind Holmstad (Own work) [CC0], via Wikimedia Commons
Coffee, once considered questionable for your health turns out to have quite a few health benefits, usually with the caveat to drink it “in moderation.” According to the FDA, 90% of people worldwide consume caffeine in one form or another. While in the United States, 80% of adults consume caffeine every day. Caffeinated coffee has an extensive list of health benefits including being a powerful antioxidant that may offer some protection for the heart. Caffeinated coffee protects against diabetes, decreases C-peptide levels, has anti-cancer properties shown in studies to lower rates of: breast and rectal cancers. Heavy coffee drinkers may be half as likely to get diabetes as lite drinkers or nondrinkers. Coffee may also contain ingredients that lower blood sugar. All these benefits of coffee are only true when we don’t add sugar, cream, etc.

Saturday, November 8, 2014

Eneboligens opprinnelse

Les hele diskusjonstråden kommentaren er knyttet til her.
Takk for lenker og utdyping! Du har helt klart rett i at allmenningenes oppløsning må forstås primært utifra juridisk og økonomisk utvikling fra tidlig moderne tid, det er jo nettopp dette David Bollier er opptatt av også. Vil tro du vil ha stor glede av hans forrige bok "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons", som han har laget ei flott hjemmeside til:

Selv har jeg kun lest "Think Like a Commoner", som er ment som ei inspirasjonsbok for den allmenne mann og kvinne.

Motsatsen til den suburbane eneboligen, hvor alt er brutt ned til enkeltheter, er Alexanders "A Pattern Language" hvor alt er vevd sammen i et stort hele. Se også Mehaffy & Salingaros essay "A Vision for Architecture as More Than the Sum of Its Parts":

Også David Bollier ser ut til å ha et mildest talt anstrengt forhold til den suburbane eneboligen, og ser denne som en videreføring av "the enclosure movement" i Nord-Amerika og frarøvelsen av de opprinnelige amerikanernes land. Noe han bl.a. har redegjort for i essayet "The Fateful Choice: The Pilgrims Assign Private Property Rights in Land":
As Bradford wrote: ‘‘And no man now thought he could live except he had catle and a great deale of ground to keep them all, all striving to increase their stocks. By which means they were scattered all over the bay quickly and the townes in which they lived compactly till now was left very thinne.’’ You might say that private property rights in land were the beginning of suburban sprawl. —  David Bollier
Den norske eneboligen anno 2014 kan spores tilbake til fordrivelsen av de opprinnelige amerikanerne
Dessverre er det et faktum at suburbia var/er en bevisst strategi for å rive i filler allmenningheten og hindre allmenningene fra å gjenoppstå. Douglas Rushkoff har redegjort for dette overgrepet i sitt fabelaktige 2011-intervju hos Hilobrow:
DR: They had to do that in order to prevent things from getting out of control. The significant points in the development of public relations were all at crisis moments. For example, labor movements; it’s not just that labor was revolting but that people were seeing that labor was revolting. There was a need to re-fashion the stories so that people would think that labor activists were bad scary people, so that people would think they should move to the suburbs and insulate themselves from these throngs of laborers, from “the masses.” Or to return to the Quaker Oats example, people used to look at long-distance-shipped factory products with distrust. Here’s a plain brown box, it’s being shipped from far away, why am I supposed to buy this instead of something from a person I’ve known all my life? A mass media is necessary to make you distrust your neighbor and transfer your trust to an abstract entity, the corporation, and believe it will usher in a better tomorrow and all that.

DR: Everything’s got to be individual, this was all planned! Any man that has a mortgage to pay is not going to be a revolutionary. With that amount to pay back, he’s got a stake in the system. True, he’s on the short end of the stick of the interest economy, but in 30 years he could own his own home. 
It got the most crafty after WWII when all the soldiers were coming home. FDR was in cahoots with the PR people. Traumatized vets were coming back from WWII, and everyone knew these guys were freaked out and fucked up. We had enough psychology and psychiatry by then to know that these guys were badly off, they knew how to use weapons, and — this was bad! If the vets came back into the same labor movement that they left before WWII, it would have been all over. So the idea was that we should provide houses for these guys, make them feel good, and we get the creation of Levittown and other carefully planned developments designed with psychologists and social scientists. Let’s put these vets in a house, let’s celebrate the nuclear family. 
Den suburbane eneboligen er spesialdesignet for å ufarliggjøre karer som disse
PN: So home becomes a thing, rather than a series of relationships?
Hjemmet har gått fra å være del av en lang rekke forbindelser til å bli et motbydelig konsumentprodukt, den isolerte eneboligens forbannelse
DR: The definition of home as people use the word now means “my house,” rather than what it had been previously, which was “where I’m from.'” My home’s New York, what’s your home? 
PN: Right, my town. 
Det er ingen ølhaller i suburbia
DR: Where are you from? Not that “structure.” But they had to redefine home, and they used a lot of government money to do it. They created houses in neighborhoods specifically designed to isolate people from one another, and prevent men in particular from congregating and organizing — there are no social halls, no beer halls in these developments. They wanted men to be busy with their front lawns, with three fruit trees in every garden, with home fix-it-up projects; for the women, the kitchen will be in the back where they can see the kids playing in the back yard. 
PN: So you don’t see the neighbors going by. No front porch.
Modernismen, som inkluderer den suburbane eneboligen, er i sin essens et verktøy for å kontrollere massene:
Slike synspunkt gjorde Le Corbusier til ein naturleg alliert for herskarane av den moderne verda. Han ynskja å gjera alt om til ein rasjonell maskin, og ein rasjonell maskin er lett å skjøna og kontrollera for dei som sit med makta. Då han døyde i 1965 sa sovjetarane; ”moderne arkitektur har mista den største meisteren sin,” mens president Johnsen kommenterte; ”innflytelsen hans var universell og arbeida hans inneheldt ein permanent kvalitet berre få kunstnarar gjennom historia har eigd.” Leonid Bresjnev og Lyndon Johnson visste kan hende ikkje mykje om kunst, men dei visste kva dei hadde grunn til å lika. — James Kalb
Nei, jeg tilskriver ikke Descartes alt som er vondt og galt her i verden. Dette tilskriver jeg Le Corbusier! Descartes utviklet en nyttig modell for vitenskapen, som dessverre har blitt misbrukt. Ikke minst av Le Corbusier. Noen sier at Le Corbusier var et barn av sin tid. Dette er feil. Vår tid er et barn av Le Corbusier. Mer enn noensinne!

- Gale entreprenører vil ødelegge indre Oslofjord og Nesodden:

Why Nature Communities is the Future

"The unraveling of that arrangement, and the return to a state of affairs in which most people produce goods and services with their own labor for their own, their families’, and their neighbors’ use, will be the great economic trend of the next several centuries."
In one way or another, that’s been the fate of every kind of economic activity in modern industrial society. Pick an economic sector, any economic sector, and the producers and consumers of the goods and services involved in any given transaction are hugely outnumbered by the people who earn a living from that transaction in some other way—by administering, financing, scheduling, regulating, taxing, approving, overseeing, facilitating, supplying, or in some other manner getting in there and grabbing a piece of the action. Take the natural tendency for social complexity to increase over time, and put it to work in a society that’s surfing a gargantuan tsunami of cheap energy, in which most work is done by machines powered by fossil fuels and not by human hands and minds, and that’s pretty much what you can expect to get.
That’s also a textbook example of the sort of excess complexity Joseph Tainter discussed in The Collapse of Complex Societies, but industrial civilization’s dependence on nonrenewable energy resources puts the entire situation in a different and even more troubling light. On the one hand, continuing increases in complexity in a society already burdened to the breaking point with too much complexity pretty much guarantees a rapid decrease in complexity not too far down the road—and no, that’s not likely to unfold in a nice neat orderly way, either. On the other, the ongoing depletion of energy resources and the decline in net energy that unfolds from that inescapable natural process means that energy per capita will be decreasing in the years ahead—and that, according to White’s Law, means that the ability of industrial society to sustain current levels of complexity, or anything like them, will be going away in the tolerably near future. 
Add these trends together and you have a recipe for the radical simplification of the economy. The state of affairs in which most people in the work force have only an indirect connection to the production of concrete goods and services to meet human needs is, in James Howard Kunstler’s useful phrase, an arrangement without a future. The unraveling of that arrangement, and the return to a state of affairs in which most people produce goods and services with their own labor for their own, their families’, and their neighbors’ use, will be the great economic trend of the next several centuries. - John Michael Greer

200.000 sidevisninger for Permaliv

Sidevisninger i dag
Sidevisninger i går
Sidevisninger siste måned
8 062
Sidevisninger til sammen
200 934

Siden starten i 2011 har det gått smått men jevnt oppover med Permaliv, og det har tatt over tre år før jeg passerte 200.000 sidevisninger. Trolig har bloggere som Greer over 200.000 sidevisninger per dag, men jeg ser det slik at hver dråpe teller for å endre folkeopinionen, og kanskje vil den lille dråpen som får det berømte glasset til å flyte over komme nettopp fra Permaliv? Hvem vet.

I begynnelsen var det flest sidevisninger for Norge, men det siste året har USA blitt det mest populære landet for Permaliv. Ellers står Permaliv sterkt i hele Europa og Asia. Det er også enkelte sidevisninger fra Sør-Amerika, Afrika, Australia og Canada, og jeg har også blitt klar over mange småstater i Karibia og Stillehavet som var ukjente for meg, som tilfeldigvis har vært innom. Disse er dog så få at de ikke slår ut på fargekartet.