Friday, August 30, 2013

Dugg i terrasseolja

Suksess! Slik ble den halvdelen av terrassen jeg oljet på dagtid med Osmo terrasseoljebeis, full av glans, dybde og en jevn grønnfarge. Trykk på bildet for en forstørrelse.

Fiasko! Selv om det var en relativt varm sommerkveld og jeg gav meg klokka åtte, reagerte olja med dugg. Resultatet ble skjoldete, matt og gav en dødelig irrgrønn farge som ikke kommer så godt fram på bildet.

Kebony terrassebord på tredje året. Ikke en sprekk! I Kebony impregneres celleveggene med et slags sukkerstoff, og er helt uten miljøgifter. Dette gjør så bordene tar opp minimalt med fukt etter ferdigstillelse. Mine terrassebord har, som man kan se av bilde nr. to, vært altfor fuktige ved legging, noe som har medført en kraftig oppsprekking.

Kebony er dyrere i utgangspunktet, men man sparer seg for en masse olje og utgifter med at det er vedlikeholdsfritt. Faktisk blir den bare finere og finere, da den utvikler en sølvgrå patina. Bordene ovenfor er av norsk furu, men man kan også få kvistfrie bord fra kanadisk furu. Disse ligger igjen i en helt annen prisklasse, og benyttes derfor hovedsaklig til takkledning istedenfor takstein.

For den delen av min terrasse som reagerte med dugg håndpusset jeg denne forsiktig ned med 80-korning, og påførte deretter et nytt, meget tynt lag med Osmo terrasseoljebeis. Da fikk bordene den rette glansen, men en større fargemetning enn resten av terrassen. Nå er jeg spent på om fargemetningen har blitt så sterk at den kan skjemmes når furukvistene begynner å svette? Kvistgjennomslag kan være meget skjemmende hvis fargen blir for dekkende. På Kebony derimot framstår kvistene som "juveler" ettersom bordene sølvgrånes.

Dette bildet er tatt to år etter. Det var stor forskjell på de bordene som hadde vært utsatt for dugg, og de som ikke var det. På bildet ses flasing på duggeksponerte bord. Større foto her.

Blåbærbøtta

Thursday, August 29, 2013

Man is a Mythical Hero who Gives the Civil Religion of Progress its Central Figure

Since the days of Sir Francis Bacon, whose writings served as the first draft of the modern mythology of progress, one of the central themes of that mythology has been the conquest of Nature by humanity—or rather, in the more revealing language of an earlier day, by Man. You aren’t Man, in case you were wondering, and neither am I; neither is Sir Francis Bacon, for that matter, nor is anyone else who’s ever lived or will ever live. This person called Man, rather, is a mythical hero who gives the civil religion of progress its central figure. Just as devout Christians participate vicariously in the life of Christ through the celebration of the sacraments and the seasons of the liturgical year, believers in progress are supposed to participate vicariously in Man’s heroic journey from the caves to the stars by purchasing hot new products, and oohing and aahing appreciatively whenever the latest shiny technological trinket is unveiled by Man’s lab-coated priesthood.

Man’s destiny is to conquer Nature. That’s his one and only job, according to the myth, and when Man’s not doing that, he’s not doing anything worthwhile at all. Read any of the standard histories of Man written by true believers in the civil religion of progress, and you’ll see that societies and eras that devoted their energies to art, music, religion, literature, or anything else you care to name other than extending Man’s dominion over Nature are dismissed as irrelevant to Man’s history, when they’re not critiqued outright for falling down on the job.

You may be thinking by this point, dear reader, that a belief system that likes to portray humanity as a tyrant and conqueror rightfully entitled to view the entire cosmos as its own private lebensraum may not be particularly sensible, or for that matter particularly sane. You may well be right, too, but I’d like to focus on a somewhat more restricted point:  according to this way of looking at things, Nature is not supposed to put up more than a pro forma struggle or a passive resistance. Above all, once any part of Nature is conquered, it’s supposed to stay conquered—and of course that’s where the trouble creeps in, because a great many of the things we habitually lump together as Nature are refusing to go along with the script. John Michael Greer

Wednesday, August 28, 2013

Collapse: Revisiting the Adam and Eve Myth

A Short History of Progress
by Ronald Wright (2004 Caroll and Graf)
Book Review
The theme of A Short History of Progress is social collapse. In it, Canadian historical archeologist Ronald Wright summarizes humankind’s biological and cultural evolution, as well as tracing the role of ecological destruction in the collapse of the some of the most significant civilizations (Sumer, Mesopotamia, Greece, Rome, Easter Island and the Mayan civilization). Exhaustively researched, the book advances the theory that many of colossal blunders made by modern leaders are very old mistakes made by earlier civilizations. Wright starts with the mystery of the agricultural revolution that occurred around 10,000 BC, when homo sapiensceased to rely on hunting and berry-picking and began growing their own food. Twelve thousand years ago, the global population was still small enough that there was more than ample wild food to feed them. Yet for some reason, a half dozen human settlements in widely separated regions simultaneously domesticated plants and animals. Why?

Permaculture: Green Gold


"It's possible to rehabilitate large-scale damaged ecosystems with the use of permaculture design principles and techniques." Environmental film maker John D. Liu documents large-scale ecosystem restoration projects in China, Africa, South America and the Middle East, highlighting the enormous benefits to people and planet of undertaking these efforts globally. Geoff Lawton explains about permaculture and the projects he has develloped in Jordan.

A truly uplifting story how humanity can repair the damaged ecosystems worldwide by systematically applying permaculture design principles and techniques to restore these systems. Ecosystem repair will be the great story of the coming decades! A return of humanity respecting ecology and starting a cooperative bond again with nature.

Tuesday, August 27, 2013

Holoptism

"Holoptism ( or more accurately " Holopticism " ? ) is opposed to panoptism. This conceptual distinction is used in the Collective Intelligence site of Jean-Francois Noubel, at http://www.thetransitioner.org/ic

Panoptism is how knowledge is distributed in hierarchical organisations. Only the top of the pyramid has a full view of what is going on in the organisation.

Peer groups are characterized by holoptism, i.e. the ability for any member to have horizontal knowledge of what the others are doing, but also the vertical knowledge related to the aims of the project."


Read more about this theme here.

Optimism is a Political Act

Excerpts from a text by Alex Steffen :
“Optimism is a political act.

Entrenched interests use despair, confusion and apathy to prevent change. They encourage modes of thinking which lead us to believe that problems are insolvable, that nothing we do can matter, that the issue is too complex to present even the opportunity for change. It is a long-standing political art to sow the seeds of mistrust between those you would rule over: as Machiavelli said, tyrants do not care if they are hated, so long as those under them do not love one another. Cynicism is often seen as a rebellious attitude in Western popular culture, but, in reality, cynicism in average people is the attitude exactly most likely to conform to the desires of the powerful – cynicism is obedience.

Optimism, by contrast, especially optimism which is neither foolish nor silent, can be revolutionary. Where no one believes in a better future, despair is a logical choice, and people in despair almost never change anything. Where no one believes a better solution is possible, those benefiting from the continuation of a problem are safe. Where no one believes in the possibility of action, apathy becomes an insurmountable obstacle to reform. But introduce intelligent reasons for believing that action is possible, that better solutions are available, and that a better future can be built, and you unleash the power of people to act out of their highest principles. Shared belief in a better future is the strongest glue there is: it creates the opportunity for us to love one another, and love is an explosive force in politics.

Great movements for social change always begin with statements of great optimism.“

Sunday, August 25, 2013

Kapitalist-modernismen, det siste åket

Etter å ha lagt bakom oss eit hundreår med store ideologiske slag, stend vi att med ein symbiose mellom kapitalisme og modernisme. Symbiosen med modernismen var òg eit kjenneteikn til den største utfordraren, sosialismen, og vitnar om at dei båe har sams ideologiske røter, som eit mekanistisk verdsbilete og ei djup tru på framsteget.

Frankfurtskulen med sin ”kritiske teori” forma mykje av det ideologiske grunnlaget for modernismen på 1930-talet. Dei erklærte at tradisjonen er den største fienden til framsteget, dette inkluderte alle historiske og tradisjonelle arkitekturuttrykk. Desse folka knytte saman historisk arkitektur med klasseundertrykking. Etter den andre verdskrigen vart samanhengen mellom tradisjonar og undertrykking styrka, då nazisme og tradisjon vart sett i same båsen. Dette trass i at nazismen, på same vis som andre ideologiske rørsler, søkte å underleggja innbyggjarane ein sentralstyrt statsideologi. I kvass kontrast til tradisjonar, som gjev borgarane eit fundament i seg sjølve, evolverte mønsterspråk dei kan uttrykka gjennom samfunn fridd frå sentral overstyring. Utprøvd på lik line med velfungerande økosystem etter prøve og feilemetoden, der dei mest velfungerande mønstra vart selekterte og ein del av det kulturelle DNA-et. Særleg var dei arkitekturrelaterte mønsterspråka uendeleg komplekse og velfungerande uttrykk for avansert mellommenneskeleg interaksjon, der menneske-naturrelasjonen òg vart ivareteke. Modernismen søkjer tvert om å bryta all kontakt mellom menneske og natur.
Dette spektakulært vakre arbeidet, elegant, formelt, og totalt fråkopla verda rundt seg, representerer ein form for motreaksjon til dagens lærte tanke og praksis. – Uttaling frå ei 1970-tals utstilling
Som eit uttrykk for maskinalderen oppdaga kapitalkreftene fort at modernismen var som skapt for å maksimera profitt, djupt ironisk sidan det var opprøret til borgarskapet og kapitalismen som var drivkrafta til dei marxistiske tenkarane bakom modernismen.

Shanghai. Foto: J. Patrick Fischer

Modernismen framelska nye industrielle material, som glas, stål og betong, samt enkle typologiar, som rektangulære flater, kubar og pyramidar. Geometrisk og spatial kompleksitet vart forbode. Kontekst vart sett på som irrelevant. Eit ideelt utgangspunkt for profittmaksimering.

Samanhengen mellom profitt og framsteg er i dag eit udiskutabelt dogme, dess raskare vi maktar å omsetja naturressursar til pengesymbol lagra i serverar, dess nærare kjem vi det teknologiske Nirvana. Trua på framsteget har heilt og fullt teke dei tradisjonelle religionane sin plass.

Dei fleste trur at kapitalist-modernismen stend att som einerådande grunna ein darwinistisk seleksjon, at han stend åleine på pallen rett og slett fordi han er best. Dette inntrykket vert næra av enorme kapitalkrefter og politiske system som har alt å tena på status quo.

Terje Bongard har vorte lova støtte for å utgreie ei demokratisering av produksjonen og naturressursane, basisen for eksistensen vår, men trass i dette heilt utanfor demokratisk kontroll. Kapitalbygging vert i dag rekna som noko av det mest samfunnsnyttige eit menneske kan via livet sitt til. Gjennom gjeldsslaveriet og lokkande pensjons- og lønningssystem vert vi alle pensa inn på den heilage vegen for sokalla verdiskaping, målt i BNP. Dette ynskjer Bongard å rokka ved.

Kapitalismen byggjer i røynda på ei av dei svartaste kreftene vi finn hjå mennesket, den mørke sida av handikapprinsippet. Evolusjonen er todelt med naturleg og seksuell seleksjon. Naturleg seleksjon er ein favorisering av dei individa som er best tilpassa omgjevingane. Seksuell seleksjon er fundamentert i handikapprinsippet, der eit handikapp som i utgangspunktet gjev større risiko for å døy vert føretrekt av det motsette kjønn, då fyrst og fremst av hokjønnet. Dess større handikapp, dess sterkare genar trengst for å bera det. Difor er det mest vi hannar som er dømde til å drassast med alle desse handikappa, særleg godt illustrert gjennom påfuglhalen. Men denne lidinga aksepterar vi gladleg so lenge det gjev oss moglegheit til å para oss og slik vidareføre genane våre.

Seksuell seleksjon har skapt utruleg mykje venleik i naturen, tenk berre på fjørprakta til paradisfuglane og all den vakre fuglesongen om våren. So kva eg kallar den mørke sida av handikapprinsippet har òg gjeve oss mykje venleik, sant å seia, i naturen gjev det oss berre venleik. I menneskekulturen har dette prinsippet òg gjeve oss mykje venleik, noko til dømes storgardane på Toten vitnar om.

"Påfuglhalen" til storbonden på Toten. Lell smeltar garden inn i kulturlandskapet, den vert eit med dette, og vitnar difor òg om at bonden såg seg sjølv som del av ein større heilskap.

Sjølv ser eg det slik at den venleiken vi finn i tradisjonell kultur har ein tredelt natur; egoet, det biofile, og det religiøse. Det er berre innan modernismen egoet spelar åleine, som i bygningane til den danske arkitekten Bjarke Ingels. Å hevda at menneska berre er motiverte av handikapprinsippet vert for meg for reduksjonistisk.

Mennesket stend i ei særstilling samanlikna med andre dyr, då vi kan velja kva for ei side av handikapprinsippet vi føretrekk å uttrykkja sett ut frå den samanhengen vi stend i. I utgruppe-storsamfunn gjeld det å synast gjennom store hus, sporty bilar eller det siste innan mobilteknologi. Det er om å gjera å finna sin eigen stil, å ikkje verta ei grå mus, å verta lagt merke til. Kvar einaste person skal verta unik gjennom forbruk, dette tankegodset er fundamentet båe for forbrukarkulturen og den arkitekturen vi ser i dag.

Bongard søkjer tvert om å dyrka fram den andre sida av handikapprinsippet gjennom å forma eit inngruppesamfunn, der den gode krafta i dette fundamentale prinsippet kan slå djupe røter. I inngruppa gjev det ingen status å vera prangande, å sløse, å berre tenkja på seg sjølv. Tvert om, det som gjev respekt er omtanken for nesten, å syne at ein er eit ressursmenneske gjennom å visa sjenerøsitet til dei andre. Der du tek den svakaste sitt parti for å visa at du er eit godt menneske med overskot. Den som sluntrar unna og berre tenkjer på eiga vinning vert rangert lågast i flokken.

Biofili tyder naturkjærleik. Biofil design gjeng i dag i to retningar, der den mest vanlege berre søkjer å fylla opp eit sterilt landskap med blomar og planter. Ein kamuflerar med andre ord ein mislukka design utan å ta eit oppgjer med denne.

Den andre retninga av biofil design gjeng mykje djupare, då han hevdar at sjølve materien kan gjerast organisk gjennom å uttrykka dei mønstra og skapingsprosessane ein finn i naturen. Denne retninga har opphavet sitt i arbeida til Christopher Alexander, og er tungt dokumentert.

Disiplinen miljøpsykologi (Environmental Psychologi) byrja innan arkitekturfakulteta, som ei naturleg utforsking av korleis omgjevingane verkar inn på folk. So snart dei fyrste resultata (fleire tiår sida) indikerte at noko av den mest fasjonable samtidsarkitekturen og urbane typologiar, rom, og overflater, kunne generere fysiologisk og psykologisk angst i brukarane, mista arkitektane interessa for faget. Miljøpsykologifaget flytta ut eller vart systematisk relokalisert utanfor arkitekturakademia, inn på psykologiske fakultet, kvar dei er å finna i dag. (Salingaros, 2013).

Sjølv er eg overtydd om at inngruppe-modellen må kopla seg til den djupe forma av biofil design for å ha noko framtid, på same vis som kapitalismen knytte seg opp mot modernismen. Ikkje berre fordi moderne arkitektur og bystruktur er enormt ressurs- og energisløsande, men òg fordi biofil arkitektur har potensial til å erstatta det stimuliet forbrukarismen utgjer, og som det moderne mennesket neppe kan eksistera utan i ei steril verd.

Med inngruppe-demokratiet vil fokuset flyttast frå profitt og effektivitet over til nytte og kvalitet, eit ideelt utgangspunkt for å maksimera organisk, dvs. organisert kompleksitet, i omgjevingane våre. Slik kan vi på nytt knytte oss saman med kvarandre, naturen, og det heilage.

Bongard er ikkje viss om at vi kan makta overgangen til eit inngruppe-demokati. Sjølv er eg viss om at maktar vi ikkje dette vil dei mørke kreftene i handikapprinsippet, som vi i dag har slept laus på verda implementert gjennom meir enn sju milliardar menneske, suge all livskraft ut av jorda.

Kunnskapen om mennesket er i dag enorm og veksande, både innan felt som adferdsøkologi og biofilisk design, som på mange vis er overlappande. Vi har òg ei internasjonal rørsle som gjeng under nemninga ”the commons” eller allmenningen. Ein symbiose mellom organisk design og inngruppe-demokratiet vil slik eg ser det vera den ultimate syntesen av omgrepet ”the commons”. Innan desse felta er nokre av dei ledande teoretikarane Terje Bongard, Michel Bauwens og Nikos Salingaros. Eg skulle svært gjerne sett desse tre herrane samla for å diskutere moglegheitene til eit nytt inngruppe-demokrati med ein biofil kjerne.

Utfordringa ligg fyrst og fremst i å skapa entusiasme for dette prosjektet, å unngå at det berre vert eit elitistisk ovanfrå-og-ned-initiativ. Boka til Bongard, Det biologiske mennesket, lovar godt. Ein må ikkje stivne i akademiske former, bodskapen må populariserast og ut til folket.

Teknologi åleine kan ikkje redde verda, vi må fullstendig rokke ved den måten vi organiserar oss på. På den andre sida, teknologi tyder kunnskapen om å gjera, og soleis kan vi sjå eit biofilt inngruppe-demokrati som den ypparste lekamgjøringa av teknologi.

Kapitalist-modernismen er det siste åket frå ei tid prega av ideologisk vansinne, og trugar med å gjera ende på sivilisasjonen for all framtid. Vi har enda moglegheit til å rista av oss denne maredraumen, for å entra ei verd medvete forankra i nevrostrukturane til menneskehjernen og skapingsprosessane i universet. For fyrste gongen i menneskeslekta si historie veit vi no kven vi er. Biofilia og inngruppe-demokratiet er best skikka til å atterkopla oss til realitetane i ei avgrensa verd.

Friday, August 23, 2013

The Wrecked Life of Energy Abundance

Richard Larson said...
Actually, life is far more interesting learning to use less of these energy sources, than sitting around on one's fat rump in full use of this power. Just think how fat those rumps would get if there was free electricity!

Strikes me the believers of progress as being locked into a concept that will never be realized. And the harder the attempt to realize this concept (cheap abundant electricity forever) the quicker this pursuit will end.

Reminds me of a story I recently heard about the settlers working their way into the US interior back in the day. They cut down thousand year old trees that was already providing a multi-dimensional bounty of the perfect food source. Free for the picking, with little labor involved. Then replaced these trees with a single-plane food source that required huge effort to plant/grow/harvest. And used up the built-up fertile soil in less than a decade to boot!

But the concept of corn as the perfect food source was much stronger than the observation of chestnuts lying on the ground waiting to be picked up.

Fits this weblog observation methinks.
John Michael Greer answered:
Richard, no argument. The biggest taboo of industrial society is that all these trinkets and toys and mechanical gimmicks that are supposed to make us happy and fulfilled and oh so superior to everyone who lived in the benighted past...don't. They don't do what they're supposed to do, and only the psychology of previous investment makes us keep on trying to convince ourselves that we couldn't scrap the lot of them and go do something more fulfilling with our time.

Gammel stubbe

Thursday, August 22, 2013

The Paired Jaws of Resource Depletion and Environmental Disruption

To describe that habit as unhelpful is to understate the case considerably.  Modern industrial civilization faces serious challenges in the years immediately before us, as the paired jaws of resource depletion and environmental disruption clamp down ever more tightly on it, and the consequences of decades of bad decisions come home to roost.
Image: Nobu Tamura
In order to deal with those challenges, hard questions need to be asked and realistic answers considered—and this isn’t furthered at all by the tendency on the part of so many people these days to lapse into cheerleading instead. It’s rather as though you were trying to have a serious discussion about educational policy with someone whose only response to anything you said was to shout, “Central High, Central High, rah, rah, rah!” John Michael Greer
Modern industrial civilization's response to resource depletion and environmental disruption

Monday, August 19, 2013

Kommentar til artikkelen: Trærne blir større og skogen blir tettere

Les artikkelen her:

"Det er 2,5 ganger så mye tømmervolum i de norske skoger i dag som i 1925."

Dette kommer av at man i 1925 drev plukkhogst, noe som førte til et mye åpnere skogsbilde, hvor bl.a. tiuren hadde optimale kår. Men også menneskene trivdes bedre i denne åpne skogstypen, da vi ble utviklet på de afrikanske savanner. Det er et faktum at mennesker trives best i landskap med en fraktal metning på D=1,4, mens den tette skogen som dominerer i dag nok mange steder nærmer seg D=2.

En liten introduksjon til fraktale omgivelser finnes her: http://www.math.utsa.edu/~yxk8...

- Fractal Art and Architecture Reduce Physiological Stress

Gammel, åpen skog er den skogtypen hvor mennesker trives best, avbrutt av skogstjern og åpne setervoller. Gammel skog gir en sterk visuell anti-gravitasjonskraft, på lik linje med klassiske søyler: http://www.resilience.org/stor...

For å gynne friluftslivet må vi derfor verne om gammel skog, åpen skog, tjern og setervoller. Den biofile effekten av disse naturtypene er av enorm betydning for folkehelsa: http://permaculturenews.org/20...

De siste tiåra har det vært en tragisk gjenplanting av gamle setervoller, som her på Oksbakken:

Oksbakken på Totenåsen

Oksbakken var tidligere Totenåsens "Serengeti", hvor hesteflokkene kom galopperende inn om morgenene, et imponerende syn. Plutselig ble disse fantastiske vollene pløyd opp og plantet til med gran, miljøkriminalitet av verste sort. Noen har klart å "berge" mindre områder av vollene, men helheten er ødelagt.

Setervoller kan også sammenlignes med "the Void", en essensiell livsverdi: http://www.tkwa.com/fifteen-pr...

Vekslingen mellom skog og åpne kulturlandskap er tradisjonelt et særpreget kjennetegn ved det norske landskapet, og må bevares. I tillegg kommer selvsagt det økte biologiske mangfoldet man får som følge av beiting.

Under det nåværende økonomiske paradigmet er det derfor ikke plass til både ulv og beitedyr.

Dette vil endre seg seg ved innføring av inngruppe-økonomien slik denne er skissert av Terje Bongard: http://www.bioman.no/

Under dette nye økonomiske paradigmet vil gjeterjobben ikke utgjøre noen økonomisk belastning, samtidig som gjeteryrket vil inneha samme sosiale status som ethvert annet yrke. Jeg spår at gjeteryrket vil bli et av de mest populære under et nytt økonomisk paradigme. Slik kan vi da ha plass til både rovdyr og beitedyr, altså få både i pose og sekk.

Saturday, August 17, 2013

Tårnseiler

Klikk på bildet for å se tårnseileren

Naturlig ventilasjon og pustende konstruksjoner

Istedenfor å angripe årsakene til at vi trenger økt luftutskifting, velger myndighetene å feie disse under teppet og heller satse på økte krav til ventilasjon (2,5 ggr./t), noe som i praksis betyr påtvungne balanserte ventilasjonsanlegg. Da ventilasjonsindustrien er en milliardindustri er det nærliggende å anta at de har en finger med i dette spillet.



Friday, August 16, 2013

Factory Farming in 60 Seconds Flat

YLWALÌE ART & DESIGN

YLWALÌE ART & DESIGN
Education - Exhibition - Studio shop
Ylwalìe Laurèn
Cave No. 13
Las Cuevas de Rodeo, Rojales, Spain
mob: 693577974
open 12.oo - 14.oo Monday closed

Bit by Bit, the Discussion is Shifting from Pie-in-the-Sky Technological and Political Schemes to Practical Projects that Can be Carried Out by Individuals, Families, and Communities, and Lay the Foundations for More Extensive Projects to Come

Repent, though I don't share your fondness for Jones et al., I agree that the short term crises are the rough part of the Long Descent; knowing that industrial civilization is going to take a century or two to fall really isn't much consolation if it's your job that just got eliminated by a contracting economy, your house that got devastated by a climate change-driven storm, your civil rights that went away in a political breakdown, and so on. I'll sketch out some of what I think we can expect along these lines in future posts.

As for me, I do this because it's worth doing. I feel I've already made a significant impact on the peak oil discussion, and far more importantly, on the lives of people who are better prepared for the deindustrializing future now than they might otherwise have been. . As for my wife, thanks for asking -- we celebrated our 29th anniversary last month; she's just as much on board with this as I am, and has a notably larger range of practical skills than I do. John Michael Greer

Wednesday, August 14, 2013

Thought of Ivan Illich

In a short, just-released collection of four Illich essays, Beyond Economics and Ecology (Marion Boyars Publishers) Governor Brown writes in the preface that Illich “questioned the very premises of modern life and traced its many institutional excesses to developments in the early and Medieval Church.” In the 12th century and after, the Church and later the nation-state began to appropriate for themselves Christ’s narratives about salvation and the sacred, and put them to decidedly more secular, worldly use.

This has culminated in the profound alienation of modern times, in Illich’s view. As Governor Brown writes, Illich “saw in modern life and its pervasive dependence on commodities and services of professionals a threat to what it is to be human. He cut through the illusions and allurements to better ground us in what it means to be alive. He was joyful but he didn’t turn his gaze from human suffering.” - David Bollier
Introduction to the book:
Illich’s theories on the effectiveness of cars, air travel, and energy showed that industrial progress actually hampers the speed and effectiveness we have as people who were born capable of walking to our desired destinations. Roads, airports, stations, traffic jams, all take away the benefits of using complicated engineered methods of travel, and make our actual travel times longer.

Tuesday, August 13, 2013

Billedreportasje fra den nordiske permakulturfestivalen i Hurdal


Ved en tilfeldighet fikk jeg vite om den nordiske permakulturfestivalen i Hurdal kun få dager før start, og da økolandsbyen ligger en liten svipptur over åsen ville det vært for dumt å ikke få med seg dette. Jeg hadde heller ikke truffet en eneste "permie" siden jeg tok mitt permakultur-design-kurs i Sverige to år tilbake. Heldigvis var det igjen ledige plasser selv om påmeldingsfristen var utløpt, tilsammen tror jeg vi ble ca 150 deltagere. Dette kan man ikke regne med neste år, da festivalen skal arrangeres i Danmark. Den startet her for tre år siden, og jeg fikk vite at den ble overboket på kort tid. Så skal man sikre seg en plass bør man være ute i god tid.

Så god plass mellom teltene blir det neppe på festivalen i Danmark neste år

Dattera mi foran landsbyens vakreste hus, stort nærmere kan man neppe komme hva Christopher Alexander kaller "en kvalitet som ikke har et navn". Heldigvis skal det reetableres oppe i lia når boligområdet flyttes.

Dattera mi skulle være med meg da kona skulle jobbe, og jeg hadde også et håp om at noen gode "permiefrø" kunne bli sådd hos henne. Da jeg parkerte var jeg glad turen over åsen hadde gått bra, men da jeg skulle gå ut av bilen kom hele frokosten i fanget hennes. I tillegg regnet det, så det ble en dårlig start. Trodde også jeg kom i god tid, da det eneste jeg hadde fått med meg av programmet var at det skulle være velkomstfest halv tre. Men det viste seg at det hadde vært full fart fra tidlig morgen, med minst en "workshop" jeg gjerne skulle hatt med meg. Så for de som skal til Danmark neste år vil jeg anbefale å innfinne seg kvelden før festivalen starter.

Informasjonstelt for dagens "workshops" eller kurs

Med en så dårlig start kunne det bare gå en vei, oppover, og det gjorde det. Også været ble stadig bedre, helt til det kulminerte i et skybrudd under søndagsmiddagen siste kveld. Men det var bare gøy, i alle fall for oss som ikke skulle være igjen å rydde opp. Under velkomstfesten ble vi mikset sammen i delegrupper, som vi delte våre tanker med en halvtime hver dag under resten av festivalen.

Velkomstfesten fant sted på det koselige halmloftet i låven til økolandsbyen, hvor låvesvalene kvitret og fløy lystig over oss

Kursene eller "workshops" var selve kjernen i festivalen, og ruslet og gikk dagen lang, hvor man ble med på de kursene man hadde lyst på. Ofte var det vanskelig å velge, da utvalget var stort. Noen var teoretiske, andre praktiske, og noen bare hyggelige. Foredragsholderne var alt fra helprofesjonelle til amatører som kastet seg utpå for første gang. Dette var også bra, for skulle alle kursene vært like intensive kunne man raskt blitt overladet. Det er også viktig at flest mulig får erfaring fra denne rollen, og å debutere blant likesinnede kan være en trygghet før man går ut i den store verden med budskapet. Dattera mi var med på de fleste av kursene, og selv om hun bråket litt var det ingen som klaget.

En fin ting med disse arbeidskursene er at man får en grunnleggende introduksjon til en rekke tema. Det er ofte det grunnleggende som er den største baugen, har man først fått noen knagger å henge ting på blir alt raskt mye lettere. Slik sett er dette en genial oppskrift for å skape entusiasme om en rekke permakulturteknikker.

Rusletur med info om og smaking på ville vekster. Hvorfor har jeg ikke spist geitramsblomster før? En fellesnevner med mange ville vekster er dog at de inneholder oksalsyre, så har man svake nyrer bør man ikke overdrive inntaket.

Etablering av hugelkultur eller "haugkultur", et reint praktisk kurs hvor man fikk bruke kreftene. Hugelkulturer er også ypperlig for utendørs supermarkeder med selvplukk, noe denne artikkelen fra Danmark viser.

Kursholder fra Danmark med tema matskoger. De har også under oppbygging en meget lovende nettside om temaet: www.skovhavebrug.dk

Maten er en sentral del av etthvert arrangement, ikke minst på et sted med så mye aktivitet som under en permakulturfestival. Det gikk i vegetarisk og lokalprodusert mat, og selv om jeg ikke er vegetarianer til daglig var jeg nær ved å overspise stadig vekk. Dattera mi satte dessverre ikke like stor pris på maten, men til slutt begynte hun å storete rå rødbeter, noe som gjorde besteforeldrene bekymret da de skulle passe henne på søndagen. Visstnok både tisset og bærsjet hun rødt dagen lang, så de ble lettet da de fant ut det hele hadde sin naturlige forklaring.

På vei til matteltet

Frokoststemning

Blomstersalat 

Innimellom all den røffe vegetarkosten kunne det smake med noe søtt. Derfor var det godt å kunne ta turen til landsbykafeen på stabburet. Under festivalen ble denne drevet av den meget profesjonelle Madhu, jeg vil oppfordre til å besøke hennes hjemmeside på madhusmagiskemat.wordpress.com.

Stabburet eller kinoen hvor man fant festivalens kafè. Her kan jeg med hånda på hjertet si at jeg smakte mitt livs beste bringebærkake! Fikk også en ny erfaring med kaffe med mandelmelk, utmerket. Dattera mi satte særlig stor pris på iskremen.

Stabbursbjella ringte stadig vekk for nye kurs, samlinger eller måltider. Husker med gru skoleklokka fra skoletida, hvorfor kunne de ikke benytte ei stabbursbjelle? Men skoleledelsen syntes vel dette ville bryte for mye med det mekanistiske verdensbildet de formidler.

Fredag kveld var det dans, og for første gang i mitt liv var jeg på dansefestival sammen med verdens vakreste jente, og på toppen av dette elsket hun å danse med meg helt ut i de sene nattetimer. Denne jenta var ingen andre enn min egen datter! Når jeg kastet henne i været strålte det av øynene hennes. For meg ble dette festivalens høydepunkt.

Lørdag morgen var jeg heller stiv og støl etter alle dansestega, og kom til å tenke på Plassbakkallen i Oladalen som aldri vil innrømme at han er blitt en gammel mann. Bør nok ta det litt roligere neste gang.

Halmscena ved økolandsbyen

Lørdag kveld var det fest ved halmscena, med alt fra profesjonelle til spontane innslag. Det var spesielt å sitte der og nyte dette showet mens nattemørket senket seg, uten at noen lys ble tent. Til slutt kunne jeg bare skimte de som stod på scena som en svak skygge, en velsignet opplevelse i disse lysforurensede tider.

Festkaka dagen derpå

Søndag morgen, festivalens siste dag, tenkte jeg over at jeg ikke hadde hørt et eneste bannord under disse dagene. Selv om deltagerne utgjorde en fin aldersmiks, var det utvilsomt flest unge mennesker til stede. Dessverre ble fortryllelsen brutt under min siste "workshop", da foredragsholderen plumpet ut i med f-ordet.

Allikevel, jeg opplevde festivalen godt egnet også for barnefamilier, og røykepaviljongen var fint gjemt bort bak låven.

Det var godt å kunne få være sammen med så mange reflekterte mennesker, og jeg fikk delta i flere givende samtaler. Festivalen hadde også et internasjonalt preg, med deltagere fra både New Zealand og California. Skulle gjerne blitt kjent med flere, og tanken på å vende tilbake til "suburbia" i Gjøvik var lite forlokkende.

Avskjedssirkelen, som kulminerte i en kjempestor avskjedsklem

Noe som virket langt mer forlokkende var å bli med i et natursamfunn. Etter middagen var det en sporadisk samling for de som ville vite mer om disse mulighetene. Her fikk jeg møte personene bak www.natursamfunn.no, et flott initiativ!

Jeg bladde igjennom visjonsdokumentene deres, og ble med ett slått av at dette hadde likheter med visjonene til Christopher Alexander da han utformet Eishin Campus i Japan. Ikke minst hadde de skjelettet til noe som kan bli et svært vakkert "pattern language" eller mønsterspråk. Hvordan Alexander utarbeidet sitt mønsterspråk er utførlig beskrevet i hans siste bok: "The Battle for the Life and Beauty of the Earth. A Struggle between Two World-Systems".

Er det noe disse menneskene brenner for, så er det å kjempe for jordens skjønnhet og liv. Eller hva Alexander kaller for helhetsutvidende transformasjoner. Kjernen i permakulturens designprinsipper.

Etter denne inspirerende festivalen fant jeg til alt overmål en sommerhilsen fra Terje Bondgard i e-postboksen da jeg kom hjem. For når alt kommer til alt tar Bill Mollison, permakulturens grunnlegger, feil når han hevder at alle verdens problemer kan løses i en hage. Disse må nok først og fremst løses i inngruppa.

Et viktig prinsipp ved festivalen var å dele, jeg avslutter derfor med å dele Bongards nyhetsbrev med Kulturverks lesere:

- Sommerhilsen fra Terje Bongard


Publisert hos Kulturverk 16. august 2013.

Wednesday, August 7, 2013

Totenåkrene gulnes

Totenåkrene gulnes, snart er nok en sommer forbi. Lensbygda hever seg nærmest som en gyllen totenbolle i landskapet.

The fields of my area are yellowing, soon yet a summer has come to an end. Download a full format solution of the image here. Click on the image for a magnification.

97% Owned - Economic Truth documentary - Queuepolitely cut

Sunday, August 4, 2013

A Lonely House in the Sea

I've got a lot of positive response on this photo, and I agree it has a particular feeling. From Mar Menor, Spain. Click on the image for a magnification.

Brilliant Summary by David Bollier on the Essence of the Commons

Read the whole essay by David Bollier here.
I come here today as an ambassador of the commons movement – a growing international movement of activists, thinkers, project leaders and academics who are attempting to build a new world from the ground up.  It’s not just about politics and policy.  It’s about social practices and the design of societal institutions that help us live as caring, intelligent human beings in spiritually satisfying ways.

Many Americans have not heard of the commons except in connection with the word “tragedy.”  We’ve all heard the famous tragedy of the commons parable.  It holds that any shared resource invariably gets over-exploited and ruined.  Since the “tragedy meme” appeared in a famous 1968 essay by Garrett Hardin, it has been drummed into the minds of undergraduates in economics, sociology and political science classes.  It serves as a secular catechism to propagandize the virtues of private property and so-called free markets.

Thanks to the tragedy smear, most people don’t realize that the commons is in fact a success story – that it is a durable artifact of human history, that it is a way to effectively manage shared resources, and that it lies at the heart of a growing political and cultural movement.

I have been a part of this movement for the past fifteen years, writing books, blogging, organizing conferences, giving talks, writing strategy papers, working with partners and trying to raise money.  On this journey, I have discovered that the commons contains vast worlds within worlds, most of which are invisible to the Harvard-trained policy wonks who dominate Washington and the neoliberal economists from the great universities.  

The commons is in fact alive and well in countless manifestations.  It includes millions of open source software communities that have created Linux and infrastructure that powers the Internet; tens of thousands of Wikipedians who write and edit in more than 150 languages; and scientists and academics who contribute to more than 9,000 open access scholarly journals.  The Internet amounts to one of the great hosting infrastructures for the creation of commons.

The commons can be seen in irrigation collectives in Latin America; in farming ejidos in Mexico; and in coastal fisheries off Chile.  The commons is alive and well in community forestry systems in Nepal, participatory budgeting systems in Brazil, and stakeholder cooperatives in Canada.  The commons is hard at work in seed-sharing communities in India and community gardens in cities around the world.  It is powering the “collaborative consumption” that lets people share cars, apartments and tools.  The commons lies at the heart of indigenous cultures as well.  

You could say that the commons constitutes the great invisible sector of the economy and human society.  Or as Illich would have put it, the commons is vernacular culture at work.  It’s important to stress that the commons is not a resource.  It’s a resource plus a community plus that community’s particular rules and norms for managing the resource.  You could say that the commons is a socio-ecological-political-cultural paradigm and worldview.

Let me also stress that the commons movement is not a utopian or ideological project.  Nor is it about conventional politics or public policy.  The commons is mostly about building working systems for meeting everyday needsoutside of the market and state.  It is practically minded and reality-based.  It is a grassroots, do-it-yourself, take-charge-of-our-future kind of movement.  Commoners are determined to open up new social and political spaces in which people can make their own rules, negotiate their own governance, and craft solutions that are tailored to their local circumstances. - David Bollier

Fotografen i solbrillene

Comment by Enrique about European Future

@ JMG and Herr Doktor:

JMG said: As for Germany, that's fascinating, utterly plausible -- and potentially explosive. I'll have to do more reading on the phenomena of culture death and see how close the match might be.

This is one of the reasons why an Islamic takeover of Europe is such a likely and frightening scenario. In the long run, if Europe is to survive, it will need more than such weak reeds as secular liberalism, the Religion of Progress and a bunch of vaporous platitudes about “freedom”, “equality”, “diversity” and “tolerance” (all of which the Left routinely and hypocritically jettisons when faced with political and religious views it finds uncongenial) in the face of such a challenge. European civilization will either return to its roots (a la Spengler’s “Second Religiousness”) or it will die, pure and simple.

To be brutally honest, the peoples of Europe need to man up and stop acting like a bunch of deluded, politically correct wimps. The Germans in particular set themselves up for disaster when they abandoned their traditional culture and embraced the ethos of the secular, multi-culti Left and mass consumer capitalism because they were afraid of appearing to be “volkish”, as Herr Doktor alluded to. Considering the events of 1933-1945, it’s understandable why they did so, but throwing the baby out with the bathwater is usually a bad idea. I believe that Russia and many of the Eastern European cultures will survive, precisely because they never abandoned their roots, but I have grave doubts about the survival of Western and Northern European cultures. Juhana has made some good observations about this in some of his comments. Perhaps the next Reconquista will come not from Navarre, Asturias and Galicia, but from Poland, Serbia and Mother Russia.

Sorry if this comment is a duplicate. I am not sure if the original went through. Feel free to delete if it is.

Saturday, August 3, 2013

Anti-Patterns that Destroy Urban Interfaces

Extract from:


Most of the known architectural and urban anti-patterns were created by Charles-Edouard Jeanneret (Le Corbusier). Characteristic of all viruses, there is no completeness in the sense that we have an organism that metabolizes and interacts with others in an ecosystem. What we have is a nonliving informational code, or meme, whose sole purpose is to reproduce itself. For this reason, a mind-virus is given as a simple image, and not as a formula or solution to a problem. I have noted below some of the most destructive urban anti-patterns. These have infected the minds of people alive today, and work to displace patterns from the collective subconscious. This is the reason why it is extremely difficult to reintroduce Alexandrine patterns back into today's society.
  1. ABSOLUTE RECTANGULAR GRID
  2. SEGREGATION OF FUNCTIONS
  3. SHEER CONTINUOUS WALLS AT STREET LEVEL
  4. BUILDING SETBACKS
  5. EMPHASIS ON THE LARGE SCALE
  6. SEPARATED BUILDINGS
  7. VERTICAL STACKING
  8. GEOMETRY OF STRAIGHT LINES
  9. NON-INTERACTING UNITS
  10. UNNATURAL MATERIALS
  11. SUPPRESSION OF GEOMETRICAL PATTERNS
  12. ELIMINATION OF THE HUMAN SCALE
This list underlines my point. There is no scientific support for any of these twelve anti-patterns, despite the false claims made by Le Corbusier, and repeated later by his apologists. Scientific investigation of human interactions proves that these twelve anti-patterns prevent the normal activity in a city that drives people to inhabit urban regions in the first place. Anti-patterns become so deeply embedded into a culture, however, that any questioning of them threatens many people's essential being. Those persons are certainly unwilling to admit that they have allowed themselves to be infected with mind-viruses. Their mind is their self, and so they will defend their prejudices as forcefully as they will defend their life (6) .

Taken as a set of working rules, the above dozen anti-patterns have been used in a method of urban design to build cities throughout the world. They combine well together, and support each other. They have a consistency which is mistaken for adaptivity 3 . Because of this consistency, they give a result that is standard and easily identifiable: it is the modernist anti-city that treats human beings as emotionless machines. In a recent essay (7) , Michael Mehaffy and I argue that the application of modernist urban anti-patterns around the world, by erasing the traditional urban fabric, is in part responsible for the rage the non-industrialized world feels against the industrialized nations. - Nikos A. Salingaros

Thursday, August 1, 2013

The Resilience Essays by Mehaffy & Salingaros on P2P-Foundation

The "Heaven" of the Religion of Progress


To learn more about the lies of the dominant world religion of progress, read John Michael Greer's essay:

On the Far Side of Progress

From the essay:
The civil religion of Communism thus imploded when it became impossible for people on either side of the Iron Curtain to ignore the gap between prophecy and reality, and I’ve argued in an earlier series of posts that there’s good reason to think that the civil religion of Americanism may go the same way in the decades ahead of us. The civil religion of progress, though, is at least as vulnerable to that species of sudden collapse. So far, the suggestion that progress might be over for good is something you’ll encounter mostly in edgy humor magazines and the writings of intellectual heretics far enough out on the cultural fringes to be invisible to the arbiters of fashion; so far, “they’ll think of something” remains the soothing mantra du jour of the true believers in the great god Progress.
Another of the lessons repeatedly taught by history, though, is that sooner or later these things will matter. Sooner or later, some combination of events will push cognitive dissonance to the breaking point, and the civil religion of progress will collapse under the burden of its own failed prophecies. That’s almost unthinkable for most people in the industrial world these days, but it’s crucial to recognize that the mere fact that something is unthinkable is no guarantee that it won’t happen.
It’s ironic but entirely true that actual technological progress could continue, at least for a time, after the civil religion of progress is busy pushing up metaphorical daisies in the cemetery of dead faiths. What gives the religion of progress its power over so many minds and hearts is not progress itself, but the extraordinary burden of values and meanings that progress is expected to carry in our society. It’s not the mere fact that new technologies show up in the stores every so often that matters, but the way that this grubby commercial process serves to bolster a collective sense of entitlement and a galaxy of wild utopian dreams about the human future. If the sense of entitlement gives way to a sense of failure or, worse, of betrayal, and the dreamers wake up and recognize that the dreams were never anything more than pipe dreams in the first place, the backlash could be one for the record books.
Ultimately, that last factor may be the Achilles’ heel of most modern technologies. In the not too distant future, any number of projects that might be possible in some abstract sense will never happen, because all the energy, raw materials, labor, and money that are still available are already committed twice over to absolute necessities, and nothing can be spared for anything else. In any age of resource scarcity and economic contraction, that’s a fairly common phenomenon, and it’s no compliment to contemporary thinking about the future that so many of the grand plans being circulated in the sustainability scene ignore the economics of contraction so completely. John Michael Greer

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...